torsdag 7. oktober 2010

Forstørring av et øyeblikk

Nummer 8, endelig. Norsklæreren hadde drenert meg for all energi med novelleskriving.
Det hjalp heller ikke at geografiprosjekte hadde gitt meg en kort natts søvn. Bussdørene åpnet seg med et "svusj" og jeg tredde langsomt inn før jeg betalte 30 kroner. Jeg skulle gentlig bare betale 15 kroner siden jeg er 15 år men jeg var for trøtt til å argumentere med den gamle, grettne mannen av en bussjøfår.

Jeg tittet lengre inn i bussen for å finne et ledig sete, og nesten helt bakerst fann jeg ett. Skolesekken min og jeg dumpet ned i busssete og videre lente jeg hodet mot vinduet. Bussen som kjørte over brosteinene skapte en fin vibrering mot hodet. Det var behagelig. Hele bussen var behagelig. Ingen små barn som skrek, og ingen tennåringsgutt med alt for høyt volum på øretelefonene.

Jeg svevde lengre og lengre mot drømmeland, og når jeg var helt ved ingangsporten til dette himmelrike kom to seniorer inn på bussen. I en heftig diskusjon om innvandringspolitikken betalte de sine kroner, og helt bakerst i bussen satt jeg og ba en stille bønn om at de skulle sette seg foran i bussen. Slik som alle av den eldre sorten gjør. Gud var tydeligvis ikke med meg denne dagen. De satte seg rett bak meg, og fortsatte i det uendlige. Jeg speidet nedover bussen for å finne et annet sete og jeg hadde en dårlig følelse. Og riktig nok så var det ingen ledige seter.
De eldre damene var begge fyldige kvinner og en av dem hadde en stokk. Skulle jeg be dem om å dempe seg? De må jo respektere andre, eller? Men på en annen side så hadde hun en stokk. Hvem vet hva hun kan finne på. Jeg så ut av vinduet og oppdaget at jeg var ved lerkendal. Langt unna hjemme mitt, emn jeg trykket likevell på stoppknappen.

Even Bruheim!

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar