Jeg kjente en gutt. Han hadde brunt krøllete hår, men han likte ikke det faktumet.
Han gredde håret sitt bakover i en drøy sleik, slik at han kunne minske antall krøller.
Han var hvit i huden, og ble ikke lett brun, noe han slettes ikke likte
Derfor brukte han en brukbar sum med penger på solarium, og narret seg selv med at han fikk skille.1
Øynene hannes hadde en utstråling som sjarmerte damene i senk.
Han var en målbevist gutt, som brukte mange timer på treningssenter for å bli stor.
Noe han ikke ble. Han var liten av vekst men fylt opp til randen med musklatur. Jeg pleide å trøste han, når han ble oppgitt av å ikke bli noe større. "Men du blir jo sterk," sa jeg. "Hvem bryr seg? Ikke damene i hvert fall!"
Denne gutten hadde et hjerte av rent gull. Han så forbi fordommer og lånte gjerne bort 100 kroner til en person. Uansett om vi rådet ham til å holde på pengene. Han ga alle en sjanse. Når jeg var med denne gutten kunne jeg få fram nye sider av meg selv. Vi fant på så mye rart sammen, med han som hovedarkitekt.
Han kunne også ha utkonkurert Harald Eia i en stand-up. Jeg lo nesten alltid når jeg var med han.
Han "studerte" komedie når han ikke var på skolen eller fotballtrening. Jeg og han var uatskillige, uansett om det var på toalettet eller i jakt på damer.
Jeg vet ikke om han var et rent geni, eller bare tilbakestående.
Men jeg likte han uansett.
Even Bruheim !
onsdag 13. oktober 2010
mandag 11. oktober 2010
Vise, ikke fortelle (2)
Han gikk inn på kjøkkene og fann faren sette middagen på bordet.
Den glødet nesten. Alle ingrediensene smeltet sammen i et fantastisk syn,
Smaken var enda bedre. Måten kryddere og tomatsausen blandet seg i en smakseksplosjon på tungen var hellig.
Den tynne, sprøe bunnen avsluttet smaksamensetningen.
Han var redd for at han skulle spise seg fordervet på pizzaen.
Men han trengte ikke å bekymre seg. Det ble plutselig tomt.
Den var så god at det knapt tok 10 minutter.
Even Bruheim !
Den glødet nesten. Alle ingrediensene smeltet sammen i et fantastisk syn,
Smaken var enda bedre. Måten kryddere og tomatsausen blandet seg i en smakseksplosjon på tungen var hellig.
Den tynne, sprøe bunnen avsluttet smaksamensetningen.
Han var redd for at han skulle spise seg fordervet på pizzaen.
Men han trengte ikke å bekymre seg. Det ble plutselig tomt.
Den var så god at det knapt tok 10 minutter.
Even Bruheim !
søndag 10. oktober 2010
Vise, ikke fortelle (1)
Mikal sitt rom er malt svart, men nesten alle veggene hans er dekt av plakater.
De er revet ut av blader han har kjøpt på statoil for 50 kroner. Men han har også andre ting på veggene.
Rett over senga hans henger det en Fender stratocaster gitar. Det er en replica av den Eddie Van Halen ble kjent med. Mikal kan ikke spille, men han er veldig stolt over den. Rett ved pulten står det et stort speil med et lite teppe foran. Mikal pleier å ta ned gitaren, stille seg foran speile og oppleve drømmen sin.
Mikal selv har brune øyne og har farget håret svart. Moren hans er redd for hørslen til Mikal, mens faren er redd for nakken, som får stadig vekk oppleve noen heftige nakkesleng. På skolen er det ingen som kan mere om rock en Mikal. Musikklæreren måtte finne seg i å være nest best når de kom til musikkhistorie.
Even Bruheim !
De er revet ut av blader han har kjøpt på statoil for 50 kroner. Men han har også andre ting på veggene.
Rett over senga hans henger det en Fender stratocaster gitar. Det er en replica av den Eddie Van Halen ble kjent med. Mikal kan ikke spille, men han er veldig stolt over den. Rett ved pulten står det et stort speil med et lite teppe foran. Mikal pleier å ta ned gitaren, stille seg foran speile og oppleve drømmen sin.
Mikal selv har brune øyne og har farget håret svart. Moren hans er redd for hørslen til Mikal, mens faren er redd for nakken, som får stadig vekk oppleve noen heftige nakkesleng. På skolen er det ingen som kan mere om rock en Mikal. Musikklæreren måtte finne seg i å være nest best når de kom til musikkhistorie.
Even Bruheim !
torsdag 7. oktober 2010
Forstørring av et øyeblikk
Nummer 8, endelig. Norsklæreren hadde drenert meg for all energi med novelleskriving.
Det hjalp heller ikke at geografiprosjekte hadde gitt meg en kort natts søvn. Bussdørene åpnet seg med et "svusj" og jeg tredde langsomt inn før jeg betalte 30 kroner. Jeg skulle gentlig bare betale 15 kroner siden jeg er 15 år men jeg var for trøtt til å argumentere med den gamle, grettne mannen av en bussjøfår.
Jeg tittet lengre inn i bussen for å finne et ledig sete, og nesten helt bakerst fann jeg ett. Skolesekken min og jeg dumpet ned i busssete og videre lente jeg hodet mot vinduet. Bussen som kjørte over brosteinene skapte en fin vibrering mot hodet. Det var behagelig. Hele bussen var behagelig. Ingen små barn som skrek, og ingen tennåringsgutt med alt for høyt volum på øretelefonene.
Jeg svevde lengre og lengre mot drømmeland, og når jeg var helt ved ingangsporten til dette himmelrike kom to seniorer inn på bussen. I en heftig diskusjon om innvandringspolitikken betalte de sine kroner, og helt bakerst i bussen satt jeg og ba en stille bønn om at de skulle sette seg foran i bussen. Slik som alle av den eldre sorten gjør. Gud var tydeligvis ikke med meg denne dagen. De satte seg rett bak meg, og fortsatte i det uendlige. Jeg speidet nedover bussen for å finne et annet sete og jeg hadde en dårlig følelse. Og riktig nok så var det ingen ledige seter.
De eldre damene var begge fyldige kvinner og en av dem hadde en stokk. Skulle jeg be dem om å dempe seg? De må jo respektere andre, eller? Men på en annen side så hadde hun en stokk. Hvem vet hva hun kan finne på. Jeg så ut av vinduet og oppdaget at jeg var ved lerkendal. Langt unna hjemme mitt, emn jeg trykket likevell på stoppknappen.
Even Bruheim!
Det hjalp heller ikke at geografiprosjekte hadde gitt meg en kort natts søvn. Bussdørene åpnet seg med et "svusj" og jeg tredde langsomt inn før jeg betalte 30 kroner. Jeg skulle gentlig bare betale 15 kroner siden jeg er 15 år men jeg var for trøtt til å argumentere med den gamle, grettne mannen av en bussjøfår.
Jeg tittet lengre inn i bussen for å finne et ledig sete, og nesten helt bakerst fann jeg ett. Skolesekken min og jeg dumpet ned i busssete og videre lente jeg hodet mot vinduet. Bussen som kjørte over brosteinene skapte en fin vibrering mot hodet. Det var behagelig. Hele bussen var behagelig. Ingen små barn som skrek, og ingen tennåringsgutt med alt for høyt volum på øretelefonene.
Jeg svevde lengre og lengre mot drømmeland, og når jeg var helt ved ingangsporten til dette himmelrike kom to seniorer inn på bussen. I en heftig diskusjon om innvandringspolitikken betalte de sine kroner, og helt bakerst i bussen satt jeg og ba en stille bønn om at de skulle sette seg foran i bussen. Slik som alle av den eldre sorten gjør. Gud var tydeligvis ikke med meg denne dagen. De satte seg rett bak meg, og fortsatte i det uendlige. Jeg speidet nedover bussen for å finne et annet sete og jeg hadde en dårlig følelse. Og riktig nok så var det ingen ledige seter.
De eldre damene var begge fyldige kvinner og en av dem hadde en stokk. Skulle jeg be dem om å dempe seg? De må jo respektere andre, eller? Men på en annen side så hadde hun en stokk. Hvem vet hva hun kan finne på. Jeg så ut av vinduet og oppdaget at jeg var ved lerkendal. Langt unna hjemme mitt, emn jeg trykket likevell på stoppknappen.
Even Bruheim!
tirsdag 14. september 2010
Abonner på:
Innlegg (Atom)